Ved Johan Kvandals båre i Tanum kirke 24. februar 1999

I løpet av de siste dagene Johan Kvandal fikk lov til å leve, har jeg inntrykk av at han snakket meget med venner i telefonen, og at det var til stor trøst. For oss som fikk oppleve det, var det også en ære. Han tok seg god tid, snakket åpent og vesentlig. Jeg taler av erfaring. Særlig står den siste samtalen som jeg opplevde som helt spesiell. (1)
Som alltid førte han klar tale, og dessuten var han mer enn alminnelig fattet; en mann som hadde tatt en avgjørelse. Han hadde full innsikt i sin situasjon, og visste at den innebar risiko. Det er ingen grunn til å underslå at han grudde seg for den forestående operasjonen. Men han så fram til et fortsatt meningsfylt liv sammen med sine kjære, og til arbeid med å skape ny musikk.

Continue reading