Ved Johan Kvandals båre i Tanum kirke 24. februar 1999

I løpet av de siste dagene Johan Kvandal fikk lov til å leve, har jeg inntrykk av at han snakket meget med venner i telefonen, og at det var til stor trøst. For oss som fikk oppleve det, var det også en ære. Han tok seg god tid, snakket åpent og vesentlig. Jeg taler av erfaring. Særlig står den siste samtalen som jeg opplevde som helt spesiell. (1)
Som alltid førte han klar tale, og dessuten var han mer enn alminnelig fattet; en mann som hadde tatt en avgjørelse. Han hadde full innsikt i sin situasjon, og visste at den innebar risiko. Det er ingen grunn til å underslå at han grudde seg for den forestående operasjonen. Men han så fram til et fortsatt meningsfylt liv sammen med sine kjære, og til arbeid med å skape ny musikk.

I dag kjenner vi alle resultatet.
La meg da her og nå nevne det som kom fram under vår samtale. Situasjonen
var blitt slik at livet hans passerte revy. Mange minner, gode og opprivende,
vellet opp i ham. Han hadde rikelig av begge deler. I hans sinn sto
opplevelsene for alltid prentet med smertelig tydelighet. Og jeg tenkte: det er
ikke minst denne følsomheten som har gjort deg til kunstner.
Han brakte også Henrik Wergeland fram i samtalen. Han fortalte om en gang
Eivind og Ragna Groven kom på besøk. Groven hadde nettopp skapt musikk
til noen av Wergelands dikt fra dødsleiet, bl. a. de to hospital-diktene, så det
må ha vært i 1930. Ragna sang og Eivind spilte selv til. Johan, som var 11 år
gammel, var syk og måtte holde senga. Men det han hørte, kunne han aldri
siden glemme, verken musikken eller Wergelands gjennomlyste ord.
Siden kom han selv til å skrive musikk til Wergeland. Særlig snakket han om
en sang til et av Wergelands ungdomsdikt til Stella, om håpløs kjærlighet, om
sjeler som ikke forsto hverandre på jorden, men som likevel kunne ha håp om
å forenes i evigheten. (2)
Av det han ellers kom inn på, vil jeg sitere tre utsagn. Først dette:
«Jeg har i grunnen, helt til nå, kjent meg som en ung mann. Ja, selv i dag bar
jeg varene fra Sandvika, opp bakkene og hjem. Jeg kunne godt ha tatt
drosje.»
For det andre dette: « Det er ingen ting jeg heller kunne tenkt meg å vært enn
komponist.»
Og for det tredje: «Når jeg tenker på det jeg har fått gjort de siste 10 årene, så
har jeg mye å være takknemlig for.»
Han nevnte spesielt operaen, fiolinkonserten og klaverkonserten som ble
uroppført siste høst.
Johan Kvandal var ung til siste slutt, meget ung, med en enestående evne til å
engasjere seg og til å stille seg ubeskyttet, sårbar og åpen. Dermed kunne han
lett bli gjenstand for hogg. Han hadde stor fantasi og åpenhet for andre
menneskers mer eller mindre fullkomne kunstneriske uttrykk. Fornemmet
han ekthet, så var han et lyttende øre og formidlet at han personlig fikk noe.
At hans komposisjonselever kunne bli svært glade i ham, er derfor ikke
vanskelig å forstå. Det er sårt for alle som satte pris på ham at det ikke lenger
skal være mulig å få hans kloke, og ofte entusiastiske respons. Han delte også
raust med seg av sine store kunnskaper.
Johan Kvandals liv og virke står for meg i dag som et vitnesbyrd om hva kunst
kan bety, kva den gir, og ikke minst, hva den koster. Hans livserfaringer var til
dels knugende. Men også fruktbare fordi han forsto å sikte, velge og vrake.
Hans verker ble til under kamp med stoffet; han søkte aldri lettvinte
løsninger. Som den fagmann han var, kjente han til mange mulige løsninger,
men søkte alltid den ene som var gyldig for ham, uansett hva andre måtte
mene, eller hva som var siste mote. Han kunne nok være skjør og følsom, og
han tok seg nær av uforstående kritikk. Men i sin musikk reiser han seg som
en kjempe i myndig bevissthet om nødvendigheten av kunstnerisk redelighet,
hva enn prisen måtte være.
Den sangen han skrev over tekster fra Johannesevangeliet: «Jeg er kommet
som et lys til verden», kan i sin renhet og enkelhet stå som et skinnende
eksempel. Der har han blant annet tonesatt disse ordene: «Tro på lyset den
stund I har lyset, fordi I kan bli lysets barn» (joh. 12,36.) (3)
Det er nok flere enn meg som har opplevd at Johan Kvandal også kunne dele
med seg av sin uro og sin eksistensielle angst. Derfor vil jeg avslutte med å
sitere noen ord fra et dikt av Arnold Eidslott (4), om menneskets utsatte stilling
mellom dyp og himmel, og om det øyeblikk som vi alle innerst inne vet vil
komme en gang, den «Herrens time», da teltet rives. Ordene forekommer
meg å svare til noe grunnleggende i Johan Kvandals livsopplevelse:

Jeg skal se min rot i dypet
når han river dette telt.
Der skal være sol og sanger
over alt jeg led i livet.
Viet er jeg til min død.
Lyset er min brud.
Under alle dype sjakter
dypere enn ordets dyp
er den kjærlighet som bærer
denne gåtefulle nød
dette rop til natt og vinder —-.
Advarsel i kode, 1987.

Dagne Groven Myhren

Fotnoter:
1 Den fant sted kvelden før han døde på operasjonsbordet.
2 Det dreier som om diktet som begynner med ordene: «Snart vil min Sjel lig en graahvid Taage, svømme i
Luften,/ Stella, Stella» fra «En sangfuld Sommermorgen paa Skreya», i Digte : Første Ring 1829.
3 Sangen ble sunget i kirken av Ragnhild Groven under bisettelsen.
4 Jeg minner om at Johan Kvandal har skapt korkomposisjonen «Underet», til tekst av Eidslott.