En virkelig betydelig begivenhet skjedde i går i norsk musikkliv da Filharmonisk Selskaps orkester under sin dirigent Miltiades Caridis uroppførte Johan Kvandals Konsert for 2 styrkeorkestre og slagverk (Antagonia), op 38. Johan Kvandal hører til de norske komponister som for tiden er inne i en rik skapende og utviklingsmessig periode. Og denne konserten vil jeg betegne som et foreløpig toppunkt i hans karriere.

Verket er stort anlagt med tre for så vidt tradisjonelt oppbygde satser: Allegro non troppo, Andante tranquillo, Allegro molto. Filharmoniens styrkerbesetning var for anledningen delt i to, plassert på hver sin side av podiet og med slagverket bak hver gruppe. Derved oppnår komponisten en stereovirkning som han også periodevis har utnyttet meget behendig, komposisjonsmessig. Et større podium enn Aulaens hadde selvfølgelig vært ønskelig for å få større spredning av totalklangen, men gårsdagens fremførelse var likevel av fin virkning.

Særlig virkningsfull var den langsomme andre-satsen hvor Kvandal i stor grad har gitt avkall på sitt melodiske prinsipp og i stedet bygd musikken opp på kontrasterende klangflater. Mot denne står så yttersatsen konserterende driv som nok i lengder kan bli litt stereotyp og anmasende, men ikke mer enn at verket som helhet må betegnes som noe av det besteste innen norsk orkestermusikk. Og dirigent og orkester gav til fulle komponistens intensjoner et hørbart uttrykk.

Fiolinisten Christian Ferras var en suveren tolker av Bela Bartoks glimrende Fiolinkonsert nr 2. Teknisk briljant og glødende intenst 1urnerte han det krevende solopartiet. Som åpning klang Brahms Tragiske ouverture slik den bør klinge.

av Folke Strømholm, VG, 26.10. 1973