Dialogen med ens egen tid er profan, og seirene er lokale. Målene ligger i de andres øyne. De sminker seg og gjemmer seg for hverandre. Men den frie ånd blir ikke sett av de andre. De ser bare det tiden har dirigert dem til å se i den frie ånd. Kun ved det som er løst fra tiden, er vi i nærheten av en rettferdig bedømmelse. Det beste i kunsten kalles tidløst.

(…) I kraft av den uutslukkelige lengsel som ingen tidsånd kan knuse, er den billedskapende evne noe alltid tilstedeværende. Det er en europeisk arroganse å tro at den kan utslettes bare på grunn av elektroniske kunstformer, som forøvrig taper sitt nærvær når strømmen går.

(…) Man sier at kunsten avspeiler ens egen tid. Hvilken fattigdom! Ens egen begrensede tid innenfor et lokalt område? I det nordlige Sibir der nomadene lever; hva er 1988 for dem? De har ikke elektrisitet. De lever i ingen tider – disse “tidsuskyldige”.

Slik eksempler betyr frihet. Frihet til å skape det siste bilde. Det siste utsyn før vi dør.

Vi tidløse – hvis vi tør.

Av Odd Nerdrum, utdrag fra artikkel i Festskrift til Johan Kvandal i anledning 70-årsdagen, Norsk Musikforlag