Norsk komponistforening fyller 75 år, og Stavanger symfoniorkester markerte dette i går med en helnorsk konsert i Konserthuset. Et lite utvalg av komponister fra vår egen tid var valgt ut, med far David Monrad-Johansen først og sønn Johan Kvandal sist.

Monrad Johansens symfoniske dikt “Pan” har ofte stått på orkesterets spilleplan, men aldri har det fått en så dynamisk framføring. Verket har en trolsk stemning som Ole Kristian Ruud utmerket fikk løst ut.

En av de første som spilte Fartein Valens fiolinkonsert fra 1940 var Camilla Wicks. Fartein Valen var en meget beskjeden mann, men i sin fiolinkonseret viser han et sterkt sinn og en kraft som rører mange strenger. I avslutningskoralen “”Jesus er mitt håp, min trøst”” kommer Valens inderlige kristne livssyn fram. Den har en helt spesiell virkning. Det var en stor glede å oppleve Camilla Wicks igjen. Gjennom et langt kunsterliv har hun beholdt den samme glitrende tonen i instrumentet, den samme varmen. Med årene er spillet bare blitt enda mere modnet.

Det var et langt sprang fra Valens inderlighet til den atskillig yngre Ragnar Søderlinds “”Trauermusik””. Det er et flott verk, effektfullt, godt bygd opp. Det fikk en glimrende framføring.

Johan Kvandal er en betydelig komponist med en rik produksjon.

“Antagonia” – Concerto for 2 strykeorkestre og slagverk, er spennende, der de to orkestrene spiller mot hverandre. Musikerne gjorde her en innsats det står respekt av, med tett, fast samspill. Komponisten selv mottok langvarig hyllest for sitt helstøpte verk.

av Torstein Gilje, Stavanger Aftenblad, 02.10. 1992