Takket være Johan Kvandals sterke, men innadvendte musikk, har Hamsuns ‘Mysterier’ overlevd spranget fra litterær eksistensiell fremmedhet til musikkdrama.

Når man tar en tekst som Knut Hamsuns ‘Mysterier’ og gjør til underlag for en opera, er det sannsynligvis mange som begynner å skjelve i knærne av frykt for å miste noe av det beste i norsk modernistisk litteratur til operaens melodramatiske tendens (…).

Men operaen viser seg å ha ganske andre kvaliteter. Johan Kvandals geniale musikk gjør det sceniske tilnærmet overflødig og Johan Nilsen Nagels sjelelige knuter får et musikalsk uttrykk som ikke står tilbake for det hamsunske.

Spenst

(…) Kvandals musikk er gjennomsyret av spenst, såvel rytmisk som melodisk. Og Kvandal er heller ikke noen komponist som søker effektene for deres egen skyld. Han har ganske få modernistiske effekter i det hele tatt, hans tonespråk er i grunnen ikke ulikt Hamsuns litterære; ideer faller inn og bearbeides, enkelte forsvinner igjen og samles til nye enheter.

Eksempelvis er avslutningen, når Nagel mister grepet om tilværelsen fullstendig og av en eller annen grunn må ta livet av seg før klokken blir tolv glitrende. Musikken oppløser seg og forsvinner over bryggekanten med Nagel. På samme måten kan man virkelig høre gnisningene i Nagels nerver, når han synger ut”” Hele mitt vesen er humbug””, uten at det blir påtrengende operatisk (…).

Ettersom musikker spenner over så mye mer, levner forestillingen ett ønske, en plateinnspilling så fort råd er.

av Cathrine Th. Paulsen, Klassekampen, Januar 1994