Som de fleste norske komponister av min generasjon begynte jeg med å skrive musikk med nær tilknytning til norsk tonefølelse, men uten å benytte meg av folkemusikk.
Dette gjelder alle de tidlige verkene, f.eks. sangene opus 4 og Norsk Oûverture op. 7, ting som forresten fremdeles spilles, oûverturen t.o.m svært ofte. Efterhvert kom en trang til å orientere seg bort fra denne retningen, og i denne streben kom Paris-oppholdet 1952- 54 på lengre sikt meg til hjelp. Det førte på ingen måte til noe brudd med tonaliteten, bare til en utvidelse og berikelse av midler henimot det jeg vil kalle en moderne tonalitet. Dette merkes kanskje best i Symfonisk Epos op. 21, i Fløytekonserten op. 22 og enda mer i Strykekvartett nr. 2 op. 27.
Med musikken til Skipper Worse blev jeg uvilkårlig ført hjemover igjen og tilfellet med et opdrag fra Festspillene i Bergen å lage klaverbearbeidelser av norske slåtter bragte meg for første gang i direkte forbindelse med norsk folkemusikk (bortsett fra små bearbeidelser i op. 5). Med de erfaringer jeg i mellomtiden hadde innvunnet kunne jeg nå nærme meg folkemusikken uten å belastes av nogen slags nasjonal problematikk, men se på den ut fra et mere sundt syn, som en særegen og interessant musikk i og for seg.
Når det gjelder Stevtonene vil jeg nevne at min mor var en god kjenner av norsk folkemusikk og sang de gamle kjempeviser og stevtoner for meg fra jeg var ganske liten. Først nå syntes jeg imidlertid at jeg stod så fritt overfor stoffet at jeg kunne våge å gå til en bearbeidelse, noe jeg forøvrig blev stimulert til av en sangerinne.
I Antagonia op. 38 tror jeg at jeg har greidd å samle og kombinere mine erfaringer på beste måte. I siste sats benytter jeg f.eks. en stevtone, men på en slik måte at den helt er tilpasset stilen. I Paris studerte jeg Herbert Eimerts Lehrebuch der Zwôlftontechnik og i 60-årene fulgte jeg nøye med i utviklingen bl. a. ved mange studiereiser. Alt jeg har hørt og studert har imidlertid styrket min tro på det tonale prinsipp.
Men ens musikalske uttrykkssett har vel egentlig mer med instinkt, en slags hjertets røst å gjøre, enn med den ytre forstand.
(fra et håndskrevet notat)