Den mysteriøse Johan Kvandal

– Hvorfor jeg synes ‘Mysterier’ egner seg som opera? Å jo, dette markante persongalleriet egner seg briljant på scenen: Johan Nilsen Nagel – ‘i en avstikkende gul dragt og med en vid fløjels hue’, Dagny Kielland – ‘med en tyk gul flætte nedad ryggen’ (…)Martha Gude – ‘hendes hår er hvidt; hendes øjenhår er forfærdelig sorte, så øjnene synes å ulme’, samt Minutten – ‘hans gange var så besværlig, at den var påfallende; og alligevel kom han seg så hurtig avsted’.

Bestillingsverk

Det var midt på 80-tallet at Johan Kvandal fikk i oppdrag av daværende operasjef Bjørn Simensen å komponere “”noe med Hamsun”. Men komponisten syntes temaet ble for vidt; særlig hvis man skulle inkludere Hamsuns egen livsskjebne. Kvandal begynte da å tenke på “Mysterier”, en favorittbok fra gymnasårene – og det faktum at Barthold Halle hadde dramatisert romanen for Oslo Nye Teater på 70-tallet. Jo, Halle var interessert i å skrive libretto, og prosjektet ble godkjent av operaen. Da Den Norske Opera skiftet sjef i 1990, var Kvandal kommet så langt i arbeidet at partituret forelå i klaveruttog. Sven Olof Eliasson sa entusiastisk ja.

Hva er det essensielle i operaen “Mysterier” ? Hamsun mente jo at kjærligheten er bokens sentrale tema, spør Stemland.

– Operaen er blitt en kjærlighetsfortelling, men den skildrer også spenningen mellom de fire sentralskikkelser. Men selvfølgelig, Nagel er hovedpersonen, og det er jo han i forhold til omverdenen – snart ekstatisk, snart nedtrykt, snart hovmodig, snart ydmyk – som er og blir det bærende element.
Kvandal betegner sitt tonesprog som moderne tonalitet. Det er tonalt, men går ut over durmollmønsteret; han kaller det funksjonelt. Dissonerende akkorder oppløses ikke til konsonerende, de er hevet til selvstendighet, har egenverdi.

På dette punkt i vår samtale setter Kvandal seg ved klaveret. Han skal demonstrere det mystiske og det irrasjonelle fra dypet av Nagels underbevissthet. Partituret teller 921 sider. Han krummer seg over klaviaturet, anslår to akkorder og titter opp på oss – en av våre største samtidskomponister. Det er sjarmerende inntil det rørende. Plutselig fråtser han til med den klangvirtuose begynnelsen, og vi kogles inn til hjertet av Hamsuns skriftunivers pr.
musikk.

– Jeg ba Halle om at hver av de fire sentralpersonene må få utfolde seg sanglig, mens de syv øvrige solistene får nøye seg med replikker og kortere innslag. Det har ført til justeringer underveis. For å gi Martha en større sangrolle lar jeg henne fortelle Dagny om Nagels berømmelige stolkjøp, for eksempel.
Solistene er Nagel (baryton) , Dagny (sopran) , Minutten (tenor) , Martha (sopran) , hotellpiken Sara (mezzosopran) , hotellverten (bass) , doktor Stenersen (bass) , doktorfruen (mezzosopran) , frøken Andresen (mezzosopran) , adjunkt Holtan (tenor) og fullmektig Reinert (baryton) . Operakorets førtitalls store besetning utgjør byens borgere. Kvandal understreker dets vitale betydning for komposisjonen, et slags kommenterende skjebnekor, som han særlig i sluttpartiet anvender utradisjonelt.

Johan Kvandal har tidligere utfoldet seg på de fleste musikalske områder: orkesterverker, kammermusikk, vokalverker, musikk for soloinstrumenter – endog musikk til fjernsynsfilm. Efter at partituret var klappet og klart i mai i fjor, skrev han “”Konsert for to klaverer og orkester”” (opus 77) , som ble fremført i New York i november – med stor suksess.

Men å skrive sin første opera er vel noe annet?

– Man mobiliserer først og fremst et større apparat. Ett er nå orkesterstemmene. Der har jeg såpass erfaring at jeg straks hører om det bærer galt i vei. I tillegg skal sangstemmene behandles solistisk, og jeg er spent på om den røde tråd holder, om sammenhengen forblir ubrutt. Halle har imidlertid anrettet det så fortrinnlig at scenene glir ubesværet over i hverandre. Men jeg skal vedgå at jeg får hjertebank når jeg tenker på premiéren.

Ingen idylliker

Hamsun er aldri noen utpreget idyllisk dikter. Kjærligheten ender alltid i tap og nederlag. Nagels kjærlighet til den forlovede Dagny er dømt fra begynnelsen, men da han frir til Martha, kan det minne om en idyll.

– Jeg har forsøkt å uttrykke dette ved at i duetten mellom Nagel og Martha går stemmene over i hinannen, mens Nagel og Dagny synger litt på siden av hverandre, mot hverandre. Det er ellers lagt vekt på, ved ulike musikalske uttrykk, å få frem vesentlighetene: Nagels intuisjon, syner og visjoner, kontrasten mellom doktorens blinde rasjonalitet og Nagels klartseende ufornuft, den egentlige virkelighet bak småbyteatrets banale rollespill, mandighetsmotivet da Nagel redder Minutten ut av fullmektigens klør; til Nagels store oppgjør med Minutten har jeg laget “”skummel”” musikk – her er det ikke mye duett, nei! ; jeg har skrevet fiolinsolo til Nagels basaropptreden og har dessuten komponert “”basaraktig”” til tablåene. Her vil nok mange modernister krympe seg!

Og avslutningen, Nagels personlighetsoppløsning, undergang og død?

– Da forlater jeg tonaliteten og skaper en ny bevegelse som forplanter seg til hele orkestret. Musikken er forøvrig moderne nok operaen igjennom, og det dreier seg ikke om “”norsk”” musikk.

Det var vel naturlig å anvende moderne tonalitet i en opera basert på et av modernismens litterære portalverker?

– Jo. Men jeg lurer på om ikke modernisme snart avløses av nyromantikk. Det har vært fokusert mye på wienerskolen, og det har vært skapt nye musikalske uttrykk i dette århundre.

Men egentlig har det bare eksistert to linjer: Schönbergs brudd med tonaliteten – og Stravinskijs fornyelse av den.

Terje Stemland, Aftenposten, 9. januar 1994