Komponisten Johan Kvandals opera “Mysterier”, opus 75, som ble urfremført i Den Norske Opera lørdag, ble en publikumssuksess og en musikalsk vitamininnsprøytning. Den var stort anlagt, og den hadde gjennomslagskraft som musikkverk og som scenisk forestilling. Barthold Halles libretto var tekstgrunnlaget for Kvandal, som viste et usedvanlig musikkdramatisk talent og en teft i bruken av orkester, kor og solister.

Kjernen i verket lå i orkestersatsen, men han lot også koret som kommenterende enhet og solistene som aktorene i handlingen få spillerom, der de utfoldet seg på sine premisser. Dermed lå det til rette for en ensembleinnsats.

Godt håndverk
“Mysterier” var preget av godt håndverk. Komponisten visste hvordan han ville uttrykke seg og benytte de ressursene som var tilgjengelige. Han fulgte den musikkdramatiske tradisjonen ved å plassere den nødvendige energien, selve pulsen i verket, i den instrumentale satsen. Den var briljant instrumentert, med et stort klanglig apparat som ble utnyttet slik at sangsolistene beveget seg fritt og utvunget i forhold til det. Han unngikk fallgrubene ved at orkestersatsen dekket over solistenes og korets materiale. Dialogen pågikk kontinuerlig, og den var alltid hørbar i salongen. Det detaljert kommenterende orkesterstoffet, der såvidt konkrete ytringer som latter og skjæring av tenner kom frem sammen med mer generelle stemnings- og innholdsdreininger, var med på å gjøre det musikalske materialet til en pådriver i utviklingen av handlingen.

Barthold Halles libretto fokuserte mest på samspillet mellom de fire hovedpersonene, Nagel, Dagny, Minutten og Martha. Dette var med på å åpne for musikalsk bevegelighet, og teksten var ypperlig for en dramatisk oppsetning. Orkestret, som ble ledet av Kjell Ingebretsen, var noe utvidet, men det var kvaliteten på selve fremføreIsen som bidro sterkest til inntrykket. Fleksibelt, musikantisk, nyansert i klangutfoldelsen og presist var det. Og koret, med Stefan Skøld som kormester, var veltrimmet og bidro til det musikalske og sceniske resultat.

Suksessen i “Mysterier” lå i det jevne nivået i ensemblet som helhet. En enkel og effektiv regi og scenografi der koreografi og lysbruk var vel avstemt til handlingsgangen, var byggende elementer i forestillingen. Barthold Halles dobbeltrolle som librettist og regissør, gjorde ham til en nøkkelperson, og hans effektive grep var med på å skape en scenisk fulltreffer.

Operaen med nærmere tre timers spilletid, var lang, men ikke langtekkelig. Det hadde med den sceniske intensiteten å gjøre. Trond Halstein Moe og Anne Bolstad som henholdsvis Nagelog Dagny, var begge istand til å holde spenningen i forlopet, selv i lange sekvenser der den innadvendte karakteren sto i fokus. Den gulkledde Moe var overbevisende som aktør i det eksterne miljøet i den vesle sørlandsbyen. Han var den fortvilte individualisten som søkte løsninger på sine personlige, indre konflikter uten å finne dem.

Alles fortjeneste
Anne Bolstad som Dagny spilte godt opp til Moes Nagelskikkelse. Hun hadde varheten, impulsiviteten, selvbevisstheten og den lille distansen som gjorde henne uoppnåelige for ham. Arild Helleland som “”Minutten”” hadde en svært krevende rolle som narr, den utstøtte og den allesteds nærværende. Hans kroppsspråk, mimikk og sang var av ypperste merke. Frøydis Klausberger som Martha opptrådte vakkert og vårlig, og hun sang godt. Det gjorde også solistene i birollene. Suksessen var hele ensemblets fortjeneste. Den Norske Opera har fått et nytt norsk verk på repertoaret. “Mysterier” viste at Operaen har ressurser til å takle nye utfordringer.

I de kommende seks ukene står “Norsk festival” på spilleplanen, med en rekke opera- og ballettforestillinger. Det er i anledning OL på Lillehammer. La oss minne hverandre om at de som står foran og bak dette, fortjener langt andre og bedre arbeidsforhold enn dem de noen gang kan få i Folketeaterbygningen. Det er en utfordring ut over OL arrangementets begrensninger.

av Idar Karevold, Aftenposten, Januar 1994.