Søndag er det Norges dag i Lincoln Centre i New York. Men det er ikke bare Grieg som spilles. Johan Kvandal skal også feires.
– Hadde jeg nå bare sluppet denne flyturen. Jeg gruer meg så forferdelig! Johan Kvandal ser virkelig forpint ut ved tanken på den forestående reisen til USA.
Uroppførelsen av Missa Brevis ble et alvorlig møte med vår egen tid. Moderne musikk som gir tillit fordi den virker ekte og har utstråling.
Ved femtiåras spedeste begynnelse lå det fremdeles en eim av folkeeventyr, av Asbjørnsen og Moe, av Halfdan Egedius og Arne Garborg over koller og nut i Bærum. Et og annet hærskrik fra Henrik Sørensen kunne fremdeles høres i landskapet. Toget til Slependen stasjon tok gjerne en novise rett tilbake til gullalderen i norsk musikk, litteratur og billedkunst. Opp bakken, og ved porten til nr. 21 i Gyssestadkollen stod man plutselig ved inngangen til Soria Moria. Continue reading
Dialogen med ens egen tid er profan, og seirene er lokale. Målene ligger i de andres øyne. De sminker seg og gjemmer seg for hverandre. Men den frie ånd blir ikke sett av de andre. De ser bare det tiden har dirigert dem til å se i den frie ånd. Kun ved det som er løst fra tiden, er vi i nærheten av en rettferdig bedømmelse. Det beste i kunsten kalles tidløst.
Norsk komponistforening fyller 75 år, og Stavanger symfoniorkester markerte dette i går med en helnorsk konsert i Konserthuset. Et lite utvalg av komponister fra vår egen tid var valgt ut, med far David Monrad-Johansen først og sønn Johan Kvandal sist.
Fra et håndskrevet notat til fiolinsolisten Ragin Wenk-Wolff.
Johan Kvandal står idag helt sentralt i norsk musikk- og kulturliv. Hans urokkelige tro på kunstens ekthet har vært ledestjernen i hans kompositoriske virke. Han har seiret i kraft av nevnte egenskap, sitt store talent og en arbeidsevne og iver som imponerer.
Som de fleste norske komponister av min generasjon begynte jeg med å skrive musikk med nær tilknytning til norsk tonefølelse, men uten å benytte meg av folkemusikk.