Idar Karevold: En hyldest til minne

Med Kvandals bortgang er en epoke i norsk musikk avsluttet. Komponisten Johan Kvandal ville ha fylt 80 år denne måneden. Onsdag hyller en rekke utøvere hans minne ved en konsert i Aulaen.

Kvandal var neoklassikeren som var seg bevisst sine norske røtter. Han hørte til etterkrigsgenerasjonen som fikk sin grunnleggende skolering ved Musikkonservatoriet i Oslo og som senere dro ut for å lære mer. Paris var stedet, og den berømte Nadia Boulanger var pedagogen. Alle ville dit for å nyte godt av hennes innsiktsfulle kunnskapsformidling. Hun var en internasjonal mesterlærer som komponister, solister og dirigenter søkte. Kvandal fremhevet alltid at det betydde svært meget for ham å komme i kontakt med Boulanger. Det ga flukt for tanken og inspirasjon til å søke ny kunnskap (…).

Som sønn av komponisten David Monrad Johansen måtte han finne sin egen vei. Skyggene fra faren var alltid der. Slik blir det når generasjonene følger hverandre i yrkesvalg der den skapende prosessen er så fremtredende og spesiell som hos komponister. Men i et større perspektiv og når årene etterhvert har visket ut barrierene som den ene så i forhold til den foregående, vil det bli naturlig å se Monrad Johansen og Kvandal som en epoke. Da Monrad Johansen var borte, flyttet Kvandal inn i huset på Gyssestad i Bærum. Det symbolske i dette kan også overføres til det musikalske. I tonespråket til far og sønn er det også mulig å se et slektskap. Kommende generasjoner får vurdere det nærmere. Det er ihvertfall tilstrekkelig å si at med Kvandals bortgang er en epoke i norsk musikk avsluttet (…).

Ydmyk og bevisst

Ved konserten onsdag er det deler av en produksjon som blir fremført. Valgene har neppe vært enkle. Med over 100 verker på opuslisten var Kvandal meget produktiv. Han skrev i alle genre, og hadde derved gleden av å bli spilt av mange, fra musikkskoleelevene landet rundt til våre profesjonelle orkestre. Mest forbauset var han hver gang det kom melding om at noen i utlandet hadde funnet frem til hans musikk og satt den på repertoaret. Han så det som en seier for norsk musikk. Han var ydmyk og bevisst, og så at han representerte en liten tradisjon. På den annen siden mente han og hevdet med styrke at den genuine kunst alltid ville ha livets rett og ville kunne konkurrere (…).

Kvandal hadde det privilegium å arbeide med sitt fag hele livet. For ham var det kontinuerlig prosess. Han hentet inspirasjon fra andres verker og især fra norsk folkemusikk. Sporene fra folketonene kan fornemmes i alt han skrev. Samtidig hadde han et følsomt sinn, og var levende opptatt av det som rørte seg i tiden. Dramatiske og tragiske tildragelser påvirket ham sterkt, og mer enn en gang lot han følelsene få utløp i det han skrev. Som skapende kunstner var han en membran i tiden, og hans musikk gir et bilde av den.

av Idar Karevold, Aftenposten, 14. september 1999