Johan Kvandal, en av våre mest spilte samtidskomponister, høyt respektert musikkritiker i Aftenposten i en årrekke, plateprodusent for Klassikerserien, foredragsholder, kirkeorganist, med i styret i TONO og i Kulturrådets musikerutvalg, fersk småbarnsfar… har skrevet flereogseksti musikkverk. Ett av disse heter ‘Antagonia’. Det betyr motsetninger som hører sammen. Et forståelig tittelvalg.

For 30 år siden kom en relativt ung komponist tilbake til Oslo etter et flerårlig Paris-opphold.

– Det gikk to år før jeg klarte å komponere noe. Alle inntrykkene måtte få tid til å feste seg. Heldigvis skjønte jeg det, på samme intuitive måte som jeg tidligere innså at jeg måtte bryte opp fra så mye i og rundt meg. Er det ikke slik med oss alle at vi i bestemte perioder må møte en slags fortidens gode og onde ånder, undrer Kvandal.

– Jeg har vært en opposisjonell

I de eksperimenterende og stadig mer radikale etterkrigsårene ble Johan Kvandal av enkelte karakterisert som en gammeldags komponist.

– Det er vel heller slik at jeg alltid har vært en opposisjonell, kommer det stillferdig fra 64- åringen, som nå opplever å få sine verker spilt i inn- og utland, mens bestillingene må gis kønummer.

– Det var selvfølgelig ikke enkelt å bli akseptert av min fars, David Monrad Johansens, samtidige, som var forankret i mye av det jeg måtte gjøre et slags oppgjør mot. Og mine samtidige var for en stor del modernister, som jeg nok hadde personlige bånd til. Men et nært kunstnerisk slektskap følte jeg ikke til noen av disse gruppene.

Til ulike tider har Kvandal latt seg inspirere av vidt forskjellige kilder.

– Men jeg har alltid holdt fast ved den tonale musikken, fordi det alltid har vært et mål for meg å være klar. Jeg har aldri funnet det vanskelig å komponere innen de klassiske formskjemaer. Nei, hva er det jeg sier, nå snakker jeg presis som en kritisk modernist, som i iveren etter å skape ‘annerledes lyd’ vender seg mot masse ikke-instrumentelle effekter. Noen kaller dette nyskapning, radikalisme. Det var kanskje slik i Schönbergs tid. Nåja, tilbake til disse grunnprinsippene jeg mener må gjelde. Jeg opplever ikke for eksempel sonateformen som en tvangstrøye, men rett og slett som et enormt spenningsfelt som jeg som komponist kan sette i aktivitet. Men hva som egentlig skjer har jeg grunnet mye over. Jo lenger jeg lever, jo mer mysteriøs forekommer musikken meg. Noe helt forunderlig skjer når de ‘stores’ musikk blir spilt, det ikke-fysiske i oss blir satt i bevegelse.

Det mysteriøse

Han understreker jevnlig i samtalens løp at han er livredd for storslagne ord og uttrykk.

– Men kan vi komme utenom begrepet ånd for å gripe om det som skjuler seg bak det målbare? Er komponisten inspirert vil det bli overført til stadig nye lyttere i all fremtid. En fantastisk prosess! Nadia Boulanger, min gamle pedagog, sa følgende en gang: ‘Geniene var store musikere. Uten å vite om det, men det vet ettertiden, rørte de også ved det mysteriøse’. Dette er dekkende for hvordan jeg ser på det ikke-materielle i tilværelsen. For mange år siden overvar jeg en ukesoppførelse av Wagners Ringen. Da ble også en slags ring sluttført i meg. Litt forenklet sagt gjenoppdaget jeg på den tiden min barnetro og undringen over krefter som virker og bestemmer. Du spurte meg om den nærmeste fremtid. Jeg tror på en slags skjebne. Men vi skal vokte oss vel for å utfordre disse skjebnemaktene for mye. Derfor vil jeg ikke snakke for konkret om det som skal skje. Eller riktigere sagt; kan skje. Men jeg har mye ugjort, føler jeg.

Ingar Sletten Kolloen: Utdrag fra intervju med Johan Kvandal i Aftenposten 23. februar 1984.

Gjengitt i Festskrift til Johan Kvandal i anledning 70-årsdagen