Inspirert og kraftfullt

David Monrad Johansens og Johan Kvandals klaverkonserter har virtuos flukt, energi og kraftfulle mesterskap i seg. De to komponistene som i tur og orden holdt til på samme eiendom på Gyssestadkollen i Bærum, var far og sønn. Det kompliserte forholdet mellom dem, men musikalsk hadde de svært mye felles.

Monrad Johansen skrev sin Klaverkonsert i Ess-dur, opus 29 til pianisten Jan Henrik Kayser, og den ble urfremført på midten av 1950-tallet. Kvandal skrev Klaverkonsert, opus 85 på slutten av sitt liv. Siste sats var ferdig høsten 1998, og ble dermed det siste han gjorde før han døde brått vinteren 1999.
Pianisten Håvard Gimse var pådriver, og Gimse oppmuntret ham under hele komposisjonsprosessen. Med Kvandals tvisyn var det ingen selvfølge at den skulle bli avsluttet. Han stoppet etter andre sats, men etter gjentatte oppfordringer fra Gimse fortsatte han, og den tredje kom på plass.

Et løft
Det er et pianistisk løft fra Håvard Gimses side å spille inn begge. Det er imidlertid hevet over tvil at med disse har norsk klaverlitteratur fått to verker som fortjener en fremskutt plass. Det er malmfull og tvers igjennom god musikk. Begge vet å utnytte klaverets solistiske egenskaper, og det svinger forfriskende mellom de emosjonelle ytterpunktene, slik de i begge konserter er nedfelt i spenningsforholdet mellom yttersatsene og de langsomme midtsatsene. Med denne innspillingen har Gimse dokumentert at han er en utøver på toppnivå, og endatil en fremragende eksekutør av norsk musikk.

Orkesterspill
Oslo-Filharmonien spiller energisk både under Christian Eggens ledelse Monrad Johansens Klaverkonsert og orkesterverket Pan, opus 22, og under Ole Kristian Ruuds ledelse Kvandals Klaverkonsert. Begge dirigenter vekker respons hos medspillere som utvirker imponerende resultater.
I alt er det mulig å oppdage nye sider, og det beste: Dette er god norsk musikk.

av Idar Karevold, Aftenposten, 29.08. 2008