Somme talenter er bråmodne og kom mer tidlig i rampelyset. Andre oppnår sine største suksesser sent i livet. Johan Kvandal hører til den siste kategorien. Aldri har han vært slik i vinden, så etterspurt og flittig oppført som etter at han trådte inn i pensjonistalderen. I morgen passerer komponisten de 75.
I januar realiserte Den Norske Opera Kvandals mest voluminøse verk hittil, 921 siders operapartitur “”Mysterier”” som ble spilt en tylft ganger for et stort publikum. I fjor ble hans konsert for to klaver og orkester uroppført i New York. Dette verket får sin norske premiere i Oslo neste uke med to blad Bratlie i hovedrollene.
I forrige uke fikk Johan Kvandal en stor blomsterbukett på Grieghallens podium etter oppførelsen av komponistens stadig friske orkesterverk “Triptychon” som Mariss Jansons tidligere har presentert bl.a. på Edinburgh-festivalen.
Skriver funksjonelt
Johan Kvandal skriver funksjonelt, han kan håndverket. Notelinjene hans har et naturlig forløp. Det setter utøverne pris på. De liker å spille hans musikk, derfor er den etterspurt.
Ikke skal komponisten gå arbeidsløs de nærmeste årene heller. Bestillingene strømmer inn til komponistens verksted på Gyssestadkollen i Asker. Lars Anders Tomter og Leif Ove Andses har bestilt musikk for bratsj og klaver til Risør-festivalen, Ungdomssymfonikerne har tinget seg en klaverkonsert og Trondheim-symfonikerne vil ha nye sanger til Ragnhild Heiland Sørensens opptreden med orkestret. Men først av stabelen går et nytt verk for strykere, bestilt til Norsk Kulturråds jubileum nå i høst.
Johan Kvandal er sønn av David Monrad Johansen, og vokste opp i skyggen av denne mektige skikkelsen i norsk kulturliv. Allerede i 20-årsalderen tok han farsslektens opprinnelige navn. I ettertid er han glad for å ha unngått de forvekslinger som uvegerlig ville ha oppstått med det gamle navnet.
Hjemme ble han avgjort ikke tilskyndet til å bli musiker, snarere tvertimot, har han fortalt.
– Kanskje var det bra, for da måtte jeg sterkt nok føle at det var dette jeg ville, og ikke noe andre hadde funnet på for meg.
Til Paris
Etter studier med Geirr Tveitt og Ingebjørg Gresvig kom han til Nadia Boulanger i Paris og hentet hjem viktige impulser. Men veien frem ble lang og seig, og i mange år var det langt mellom oppmuntringene for kunstneren.
Klimaet i norsk og internasjonalt musikkliv i 60- og 70-årene var ikke særlig gunstig for den som halsstarrig stod på tradisjonens grunn i sitt tonale språk og laget sine egne slåttefantasier og stevtoner. I det kompositoriske fagmiljøet følte han seg ofte motarbeidet. Støtteordninger bl.a. til plateproduksjon mente han at han fikk liten andel i.
Likevel vant han betydelige seire på konsertarenaen. “Symfonisk Epos” og “Antagonia” for to strykeorkester og slagverk var viktige stadier i orkesterkomponistens utvikling. Et av høydepunktene i karrieren er utvilsomt “Underet” for kor a capelIa til Arnold Eidslotts tekst, fremført flerfoldige ganger i inn- og utland av Bergen Domkantori som også har sunget den inn på plate.
Sangbare temaer
Midt i 80-årene kulminerte den avantgardistiske retningen. Elektronikken hadde likevel ikke tatt knekken på tonaliteten og dens bannerbærere.
– Man behøver ikke være stivbeint reaksjonær fordi man setter pris på en melodistubb og tufter sin musikk på sangbare temaer, mener Johan Kvandal som gjennom årene har ertet på seg mange kolleger for sin kompromissløse tradisjonslinje.
Han virker jo ellers lite som noen rabulistisk stridsmann, denne lavmælte komponisten hvis skaperkraft stadig er intakt og som vil gi sitt publikum nye verker i kommende år.
av Reidar Storaas, Bergens Tidende, 07.09. 1994