Johan Kvandal runder 70 år – i tro på det positive. Underlig, sier 70-års-jubilanten Johan Kvandal og skakker på hodet: – I dag er det radikale blitt sjablon, det radikale det etablerte. Våger du å skrive en ren tonal tonerekke, blir du i virkeligheten en opprører.

Idag hedres han, takkes han, tiljubles – for musikantiske, optimistiske toner i en verden som martres av angst og undergang, og der kunsten og musikken i mange sammenhenger blir et mesterskap om hvem som skildrer døden og fordervelsen best.

– Det er viktig å ta vare på det positive, sier han. – Avgjørende akkurat nå. Du tjener ikke tilstanden ved å rope opp om elendigheten. Vi vet jo alle at den er der. For meg er det viktig å minne om det motsatte, om håp, om glede, om muligheter. Ikke slik å forstå at alt skal være muntert. Dostojevskij, for eksempel, Brødrene Karamasov – det er ikke munter lesning. Men det er et håp der, en tro. Skulle vi ikke minne hverandre om det?

Hvor er ånden?

Han faller i folder. Lener blikket mot lauvverket utenfor.

– Av og til får jeg en beklemmende følelse av at det som heter ånd har forlatt verden. Den har vel ikke det, det bare virker slik. Ånden arbeider jo i det skjulte.

Klassisk oppdratt

Komponisten Johan Kvandal er oppdratt i det klassiske. Årene i Paris på begynnelsen av 50-tallet fikk avgjørende betydning for retningen han valgte. Nevner han komponister, faller Mozart, Stravinskij, Prokofiev, Britten, Sjostakovitsj lett over tungen.

– I denne tradisjonen blir musikken min til, sier han. Da det tilspisset seg ved begynnelsen av vårt århundre og Schoenberg brøt med det tonale, holdt Stravinskij igjen. Han trodde på det tonale og tok fatt der, han utvidet og utviklet det som allerede fantes. Ikke forstår jeg at du over lengre tid kan bryte med det naturgitte, det tonale, uten at det straffer seg. Naturtonerekken ligger jo, som ordet sier, i naturen.

Også vår tid

– Snakker en om vår tids musikk, tenker en ikke akkurat på det tonale?

– Nettopp. Og merkelig er det. For de som kjenner røtter tilbake til det klassiske er rikelig tilstede idag, det blir bare så liten plass når det ekstremt eksperimentelle og avantgardistiske skal fylle hele banen – som her hjemme. Det er mer enn dette som er vår tids musikk.

Glede

Johan Kvandal klager ikke. Og har heller ingenting å klage over. For han spilles, og musikken tas imot – av publikum, av musikerne. Oslo-Filharmoniens dirigent er en av dem som hyppig tyr til Kvandals verker, senest for et par uker siden ble hans Triptychon fremført med stor suksess under Edinburgh-festivalen.

– Kjedelig er ihvertfall ikke musikken din?

– Det har kanskje med det tonale å gjøre. Den tonale musikken har motsetninger i seg – som livet. Mens tolvtoneskalaen jevner ut og gjør alt likt, ligger spenningene i det tonale.

av Olav Egil Aune, Vårt Land, 8. september 1989 (utdrag)