‘Bommen’. Et personlig portrett av Kvandal av Arne Nordheim

Ved femtiåras spedeste begynnelse lå det fremdeles en eim av folkeeventyr, av Asbjørnsen og Moe, av Halfdan Egedius og Arne Garborg over koller og nut i Bærum. Et og annet hærskrik fra Henrik Sørensen kunne fremdeles høres i landskapet. Toget til Slependen stasjon tok gjerne en novise rett tilbake til gullalderen i norsk musikk, litteratur og billedkunst. Opp bakken, og ved porten til nr. 21 i Gyssestadkollen stod man plutselig ved inngangen til Soria Moria.

Den som trådte over slottets terskel måtte så å si henge igjen sin identitet i svalen. I den memorable atmosfære som der hersket fikk de aller fleste et nytt navn tildelt. David Monrad Johansen tronet ved bordenden i egenskap av Sjefen. Sønnen, Johan Kvandal, vår jubilant, sto fram som Bommen, mens for eksempel Arne Dørumsgaard – som jeg aldri traff – kun ble omtalt som Digerstupet. Selv ble jeg meget rettferdig tildelt rollen som Sværmeren, en identitet jeg helt siden den gang føler å ha levet opp til.

Flere tilnavn vil jeg for husfredens skyld avstå fra å offentliggjøre her. Ikke minst fordi jeg langsomt og over år er blitt klar over at hjernen bak denne tildelingen av ny identitet med treffende økenavn var Bommen selv – dette festskrifts hovedperson.

Det var ikke særlig stor eventyrstemning rundt våre første møter i Nordahl Bruns gate 8, Musikkonservatoriet – eller Konsen kallet.

Men omgående imponerte Bommen med sin høye musikalitet og kunstneriske vilje. Særlig imponerende fant jeg hans ‘Sang til Stella’ fra 1951, til Henrik Wergelands dikt, og Solokantaten opus 10 fra 1953, til bibelske tekster. At det siste verket ble fremført av Kirsten Flagstad gjorde jo ikke beundringen noe ringere. At han på denne tiden også syklet fra Gyssestadkollen til Larvik for å besøke meg – Sværmeren – finner jeg det riktig ved denne anledning å gjøre offentlig kjent. Det vitner om en utholdenhet og et klarsyn som vi, hans kolleger, senere skulle dra nytte av, bl. a. ved hans arbeide i TONO og Norsk Komponistforening.

Bommens naturgitte forhold til norsk kultur, og hans nærhet til dens historie, har i komponistens miljø gjort ham til en glødende tradisjonsbevarer. Samtidig taler hans musikk også om dyp innsikt i de tekniske og estetiske forhold som omgir dagens skapende tonekunst. I spenningsforholdet mellom tradisjon og fornyelse vil jeg trekke frem de rikt varierte og ganske forskjelligartede verkene ‘Antagonia’ for to strykeorkestre og slagverk fra 1973 og samlingen ‘Norske Stevtoner’ fra 1974.

I disse to verkene mener jeg å kunne avlytte en organisk samtidighet av originalitet og tradisjonelt musikalsk materiale. At disse forhold er utformet med sublim håndverksmessig sikkerhet og høy uttrykksmessig intensitet, gjør det til en glede å banke på i Soria Moria med takk og kollegial hilsen.

I dagens anledning såvel som i den senere hverdag.

av Arne Nordheim, Festskrift til Johan Kvandal i anledning 70- årsdagen