Vennen, komponisten, kulturpersonligheten – av Kjell Bækkelund

Johan Kvandal står idag helt sentralt i norsk musikk- og kulturliv. Hans urokkelige tro på kunstens ekthet har vært ledestjernen i hans kompositoriske virke. Han har seiret i kraft av nevnte egenskap, sitt store talent og en arbeidsevne og iver som imponerer.

Det er ikke min mening å analysere hans mangesidige virke. Det jeg i små skisser har lyst til å fokusere på er i rekkefølge det overskriften forteller om.

Vennen. Den trofaste. Den som kan ‘tenne’. Bak Kvandals ytre ro og sindighet ulmer et heftig temperament. Det bor så mye – noe fortsatt uforløst? – i personen Johan Kvandal. (…)

Komponisten, ja. Jeg er ikke den eneste norske pianist som har spilt Kvandals ‘Tre Slåttefantasier’, de står på manges repertoar. Men det spørs om noen annen har oppført verket så flittig som meg. Jeg har spilt de tre fantasier i fransk og nederlandsk radio, i BBC og i Londons Wigmore Hall, i Jugoslavia og Kina, Australia og Syd-Amerika. Hver gang har jeg gledet meg over hvordan publikum langt vekk fra Oslos sentrum har tatt vel i mot det rotekte i komposisjonene. Fra det kraftfulle i den første via det innadvendte og skjønne, klangrike i den andre, frem til den virtuose utfoldelse i den tredje. Hva jeg ønsker meg, er en klaverkonsert signert Johan Kvandal. Måtte den komme!

Kulturpersonligheten? Ja, han er merkbar. Vel bevandret i den klassiske som i den nyere historie, er Kvandal ingen fagidiot. Han følger intenst med i de politiske svingninger som finner sted. Han er imponerende velorientert og kjenner sin tid. Likeledes er han opptatt av den klassiske litteratur, men også av Aukrust og Olav Nygard.

Kvandal har sine meningers mot, og han har i mange år viderebragt sine meninger i pressen. Han skriver stilrent og uten fusk. Han prioriterer ærligheten. Derfor står han så sterkt!

Denne hans ærlighet – den preger vennen, komponisten, kulturpersonligheten.

av Kjell Bækkelund i Festskrift til Johan Kvandal i anledning 70-årsdagen, Norsk Musikforlag