Johan Kvandal om sin Hamsun- opera: – Jeg leter efter det egentlige

By |

– Jeg var i Stockholm forleden og så en opera om en komponist som ikke klarte å få ferdig sin bestilte opera. Jeg kunne ikke komme meg raskt nok hjem til pianoet, bunkene med blanke noteark og stabler med Hamsun- bøker. Forteller Johan Kvandal, som mens Nationaltheatret kaster alt  scenelys inn på Knut Hamsun, sitter ute på Slependen ved Oslo og føyer tone til tone til det som forhåpentlig vil bli en opera bygget over Hamsun- romanen “Mysterier”.

– Skriv for all del ikke at operaen vil være ferdig det og det året. Riktignok går det brukbart fremover nå. Men man skal være forsiktig med å utfordre skjebnemaktene. Og sannelig banker ikke den 68 år gamle komponisten bestemt med knokene under restaurantbordets plate. Ni ganger.

– For å beskytte meg, sier han og smiler, halvt unnskyldende og halvt utfordrende, for liksom å signalisere at når alt kommer til alt, tar han det mysteriøse på alvor. Så operasjefen, Bjørn Simensen, valgte nok riktig komponist. Barthold Halle har forøvrig levert librettoen. Johan Kvandal gir stadig uttrykk for at han ikke har lyst til å si så mye om hva han tenker og føler i forbindelse med Hamsunoperaen. – Alt det hule ordgyteriet overlater jeg til andre. (Pause.) Hva vil du vite?

– Om du får tak på Knut Hamsun og Nagel, denne “Tilværelsens Utlænding, Guds fikse ide” ?

– Tak og tak. Nja . . . De er jo så ugjennomtrengelige. Og egentlig har vel også alle litteraturforskerne måttet kapitulere. Hva skal da en skarve komponist stille opp med?

– Intuisjon.

– Ja . . . Jo . . . Det er vel den måten jeg har nærmet meg dem på. Det opptar meg at Nagel er litt synsk. Og at han er en ener. Slikt er strengt tatt ikke helt stuerent idag. Nagel har mer fantasi og følelser, ja, sinnsliv enn noen andre. Dette merker kvinnene, som lokkes og skremmes. Helt alminnelige kvinner som Dagny og Martha blir ualminnelige når de kommer inn under hans sfære. Det er akkurat som om han slår på og av lys i andre. Ja, nå er vi inne på et livsfarlig emne.

– Egner “Mysterier” seg som råmateriale til en opera?

– Å ja! Tenk på de mange markante hoved- og bipersoner. Handlingen er full av scenisk interessante tablåer. Hamsun har gitt en operakomponist et glimrende sujett. Det er sannelig ikke hans skyld om operaen skulle bli mislykket. Men jeg sitter og tenker på denne Martha Gude, eggkonen.
” . . . det er ikke av Alderdom hun er hvit, hennes Øienhår er forfærdelig sorte endda, gruelig sorte, så Øinene ligger og ulmer.” Jeg har ennå ikke klart å oppnå skikkelig kontakt med henne. De andre har jeg faktisk lykkes i å knytte an til bestemte musikalske temaer.

– Hva har du lett efter?

– Skulle jeg si det veldig flott?

– Ja, kom igjen.

– Det har seg slik at efterhvert oppdaget jeg at jeg har lett efter det egentlige. I Knut Hamsun. I Johan Nilsen Nagel. I Dagny Kielland.
I Martha Gude. I Minutten og faktisk . . . (pause) . . . i meg selv. Kunst har noe å gjøre med resultatene av en slik leting efter det egentlige i det egentlige. Men nå har jeg sagt altfor meget. Nå er det slutt. Jeg må hjem. Noen venter.

av Ingar Sletten Kolloen, Aftenposten,  12.01. 1987